40 år siden NM gull i fotball

08.10.2017

Alle med brunt hjerte vet at klubben vant NM i fotball i 1933,1934 og 1937. Det de færreste nok husker er at MIF vant sitt foreløpig siste NM-gull i fotball i 1977.

Grunnen til at det ikke huskes like godt av alle er selvsagt at det ikke er snakk om seniorfotball, men NM for junior, det som i dag kalles G19. Roar Ruth som var en av spillerne på dette laget gir oss historien i det videre.

Vi som var med på det har det likevel brent inn i hukommelsen. Når demensen etter hvert kommer snikende, er nok dette et av de siste minnene som svinner.

Hverdagen for juniorfotballen var ganske annerledes den gang. Der dagens juniorlag i MIF og toppfotballen for øvrig, mer har karakter av kretslag, hadde 77-årgangen et høyst lokalt preg. Samtlige var rotekte mjøndølinger, med unntak av Brynjar som bodde på Horgen, en kortpasning unna kommunegrensen til Nedre Eiker. Fotballen i Øvre Eiker var på nivå med dansk skihopping, så han valgte klokelig å komme til oss. Sammen dannet vi en kameratgjeng som hadde spilt sammen siden lilleputtalderen. I 1977 var ennå ikke 24-timers utøveren oppfunnet, og selv om vi var seriøse nok på banen og treningsfeltet, var det mye å gå på utenfor.

Juniorstallen i 77 besto kun av 16 spillere, derav 3 keepere. Per Terje og Steinar fikk senere A-landskamper, mens Jan Erik, Oddmar og Sven Tore spilte en rekke kamper på norsk toppnivå. Ny trener for sesongen var Terje Dokken. Med Terje fikk vi struktur, intensitet, seriøsitet og motivasjon inn i treningshverdagen. Målet for sesongen var å vinne kretsmesterskapet. Oppmann Børge Skistad var støtteapparat og er faktisk den eneste av Skistad-brødrene som har vært med på å vinne NM i fotball.

NM-ferden startet rett etter sommerferien. Runar, Snøgg og Odd ble ekspedert uten alt for store problemer. I 4. runde ventet fjorårets vinner Fredrikstad på bortebane og de fleste ventet nå at NM-reisen skulle ta slutt. Fredrikstad hadde vunnet finalen mot Stjørdals-Blink i 76 etter to omkamper, stammen i laget var beholdt og de var klare favoritter mot den brune kameratgjengen. FFK gikk tøft ut, tok en tidlig ledelse, så ut til å tro at kampen var over og giret ned et hakk. Bruntrøyene takket og bukket, kjempet seg inn i kampen, utliknet ved Per Terje midtveis i omgangen og gikk til pause på 1-1. Tidlig i 2. omgang tok vi ledelsen ved bordtennisspiller Erik. Etter dette ga vi aldri FFK sjansen til å gire opp igjen, kontrollerte kampen, vant fortjent 2-1 og var klare for kvartfinalen.

Motstander i kvarten ble Larvik Turn, anført av Tom Sundby som senere utviklet seg til å bli en av landets beste spillere. Etter at vi var best i innledningen, tok Turn over og scoret to ganger på oss. En plass i semien syntes nå like sannsynlig som at Terje Borgersen skulle kjøpe sesongkort på Marienlyst, men en scoring av Erik før pause ga nytt håp.  I pausen feide en oppglødd Helge Clausen, formann i foreningen, inn i garderoben. Entusiastisk som alltid. "Dette klarer dere». Og det gjorde vi. Først scora Per Terje, deretter Erik igjen. 3-2, vi hadde snudd nok en kamp og var klare for nye eventyr.

Også i semien fikk vi hjemmekamp. Mot Årvoll. Oslos beste lag, hvor Andre Krogsæter var den store stjerna. Krogsæter som senere skulle bli legendarisk ved å score alle Lillestrøms 4 mål i en cupfinale mot Vålerenga. Vi hadde møtt Årvoll i Borgcupen (uoffisielt østlandsmesterskap) tidligere i sesongen og tapt 5-3. Da ble Steinar tidlig skada, Krogsæter fikk dominere luftrommet og scora hat-trick. Det positive var at midtstopperne våre, Steinar og Bjørn Roger, var veldig oppmerksomme på ham før semifinalen. Han ble tett markert og slapp fri kun en gang hvor han headet i tverrliggeren.

Mjøndalen tok tidlig ledelsen ved en heading (!) av Per Terje. Etter å ha produsert en rekke sjanser økte Erik ledelsen slik at vi gikk til pause med 2-0. Anført av midtbaneeleganten Bjarne Edstrøm (bildet under), som dessverre gikk bort altfor tidlig, fortsatte de brune med sjanseskapende spill etter pausen, uten tellende resultat. I stedet reduserte Årvoll på en overgang og skapte ny spenning. Det ble likevel ikke noe stormløp mot oss på slutten. Vi merket kun en svak bris og var klare for NM finale som det første juniorlaget fra Buskerud.

Fjorårsfinalist Stjørdals-Blink, som da tapte mot FFK etter ekstraomganger i 2. omkamp, hadde slått Brann i Bergen og var vår motstander i finalen. På Øverlands Minde i Stjørdal. Nok en gang var vi underdogs, noe vi brydde oss fint lite om.

Trener Terje hadde i dagene før kampen gjort en fremragende motivasjonsjobb og sørget for at vi hadde det rette spenningsnivået. På en samling før kampen kom dessuten MIF-legenden Asbjørn Kristiansen, faren til Jan Erik, inn til oss. «For de fleste av dere blir dette den eneste sjansen dere får til å bli norgesmestere i fotball. Hvis dere ikke gir absolutt alt, kommer dere til å angre dere resten av livet», sa Asbjørn. Gutta tok med seg Asbjørns ord ut på banen og ga 100% og litt til.

 

Over 4.000 forventningsfulle og seierssikre hjemmetilskuere var til stede i Stjørdal lørdag 8. oktober, i tillegg til en snau håndfull bortefans. Heltente bruntrøyer rev til seg initiativet fra start og ga det aldri fra seg. To raske mål av Jan Erik og Sven Tore skapte ro i rekkene. Terjes gutter struttet av selvtillit og spilleglede og spilte til tider propagandafotball. Det ble litt tendenser til uro da vi helt unødvendig tillot Stjørdals-Blink å redusere før pause, men etter at Steinar headet inn en corner i 2. omgang var kampen i realiteten avgjort. Scoringen til Steinar på bildene under. En klassisker dette i kjent Steinar Aulie positur.

Gutta fra Stjørdal hadde ikke mer å gi, mens inspirerte bruntrøyer holdt ballen i laget og kontrollerte inn til 3-1. Dermed hadde Mjøndalen nådd målet de aldri hadde satt seg og vunnet NM ! Deretter var det ville jubelscener foran tømte tribuner (med unntak av en snau håndfull bortefans), overrekkelse av kongepokal og bankett med rosende ord fra fotballpresident Eldar Hansen, bare avbrutt av krampeutbrudd i slitne fotballbein.

Om kampen var en lagseier hvor det ikke var riktig å utpeke noen enkeltspillere, er det ingen tvil om at Johnnie Walker ble kveldens mann. På Fornebu ble Johnnie og norgesmesterne hentet av en lysegul og grønn buss fra Nedre Eiker Kommunale Bilruter som skulle bringe dem til mottakelse på Samfunnshuset. På trappa sto velkomstkomitèen med æresmedlem Daniel Jensen i spissen og så forundret på at bussen bare passerte, for så å stoppe på puben noen hundre meter lengre fremme, hvor flere pokaler ventet. Etter en stund innfant så en noe ustø gjeng seg på Samfunnshuset hvor de ble hyllet i noe mer ordnende former.

Som en liten epilog må nevnes hvordan det gikk med det egentlige målet vårt for sesongen, Kretsmesterskapet. Den avgjørende kampen mot Konnerud ble spilt helgen etter NM-finalen og vi kunne klare oss med uavgjort. Konnerud, som ville bli mestere ved seier, ville helst spille på så dårlig bane som mulig og arrangerte kampen på en trang rødgrusbane overstrødd med til dels dype sølepytter. Konnerud kjempet med alle lovlige og ulovlige midler, fikk oss ut av stilen og ledet lenge 1-0. Noen få minutter før slutt ble Per Terje spilt gjennom. Et urent treff, en keeper på feil bein, en ball som spratt i mål via stanga og dermed var vi kretsmestere også. Dette var sesongen vi hadde marginene med oss!

På bildet under 77-laget avbildet før siste kamp om KM.

Fra venstre bak: Terje Dokken (trener), Erik Guneriussen, Jan-Egil Stene, Lewi Ryghsether, Brynjar Gevelt, Per Terje Markussen, Sven Tore Kaasa, Bjarne Edstrøm, Jan Erik Kristiansen, Børge Skistad (oppmann).

Fra venstre foran: Roar Ruth, Bjørn Roger Andersen, Svein Erik Gevelt, Dag Rune Kristiansen, Nils Andersen, Steinar Aulie, Rune Hansen. Oddmar Nilsen ikke til stede fra finalelaget.