De saftigste løpene kommer bakfra

23.03.2011

Fotballakademier med fransk tangegang er ikke veien for norsk fotball, sier Stig Inge Bjørnebye

Den tidligere Liverpool-proffen og treneren for Start og landslaget har skrevet kronikken under i forbindelse med debatten rundt talenutviklingen i norsk fotball. Bjørnebye forsvarer NFFs syn i denne debatten.

De saftigste løpene kommer bakfra

Et sikkert vårtegn er diskusjonen om hvem som i år blir best i norsk fotball. Rett etter første serierunde lanseres de første antydningene om hvem som kommer til å kjempe om medaljer, men enda raskere dukker nedrykkskandidatene opp i ekspertenes stadig mer intrikate vokabular.

Nytt av året er visstnok enda en kanal, som skal kjempe om å vite mest både før, under og etter kampen. Til stor fortvilelse for mange fotballelskere, sies det at det skal bli enda mer grafikk, piler og statistikker på skjermen. Som fra mitraljøser, skal vi bli teppebombet med spådommer og vurderinger på individnivå. Håpet om at ekspertene i jungelen av kanaler, skal konsentrere seg om de store linjene i norsk fotball, svinner ytterligere hen, og det før vi har startet med årets serie!
Hva skjer med barna? Hva skjer med drømmene deres, og hvem skaper dem? Er vi sikre på at det er barna selv?

Norsk Fotball Akademi, har i det siste blitt beskyldt for å time sine innspill til debatten for å rekke seriestarten, med kontingentbetalinger og lignende. Videre benytter de en merkelig taktikk for å hevde sine standpunkt. De stiller seg ikke bare kritisk til, men de hever seg over norsk breddefotball, i regi av vårt nasjonale særforbund, NFF. De foreslår heller en fransklignende modell som visstnok skaper flere toppspillere??

Egentlig burde hele Norsk Fotball Akademi, og det de representerer, stå uimotsagt.  Ja, kanskje bare hysjes ned litt. Da hadde de hatt en renere funksjon, som et ekstra alternativ, til de barna som vil dette. Barna, og Ikke foreldrene på vegne av barna, kunne melde seg på akademiet, betale sine tusenlapper i kvartalet, og terpe videre i enda en organisert aktivitet. De kunne velge å forholde seg til tidspunktene og disiplinen, stille seg opp foran en voksenperson, delta på uttakstreninger og få beskjed om hva de skal trene på, nok en dag i ukelogistikken.

Problemet blir når Norsk Fotball Akademi kritiserer idrettens største forbund ved å markere sin ideologi som vil øke frafallet. Da mister de sin moralske rett til å eksistere i den norske fotballfamilien. Tror de at det haster å bli god? Tror de at tidlig selektering av det de mener er talenter, ikke går ut over det totale medlemstallet. Tror de at lille norsk fotball har råd til å neglisjere samfunnsansvaret de har med å holde flest mulig i aktivitet lengst mulig. Tror de at det er likegyldig om du er født i januar eller desember? Tror de at de kan tvinge frem kreativitet hos barn ved å velge ut de som vil betale?

I min verden, som i hovedsak har dreid seg om fotball hele livet, fra bredde til topp, og nå bredde igjen gjennom barna mine, har det utkrystallisert seg noen viktige prinsipper. Jeg ville slutte med fotball da jeg var femten år, etter å ha brukt en uke i Gothia Cup, og spilt til sammen tolv minutter. Fire år etterpå debuterte jeg på A-landslaget.

For det første, må det legges ned ufattelig mange timer med relevant aktivitet fra de som vil bli best. I prinsippet møter jeg NFA her, men ikke i teorien. Vi må stimulere til mer aktivitet på barnas eget initiativ. Vi må bytte ut det kjedsommelige talentbegrepet i for ung alder, med en forståelse av at barn modnes i forskjellig tempo, motorisk, fysisk, mentalt og sosialt. Vi må legge vekk det overdrevne fotballtekniske fokuset, helt til vi har forstått at samfunnsutviklingen bringer med seg Call of Duty, og andre destruktive, stillesittende aktiviteter på pc, Facebook og behovet for oppmerksomhet, individualiseringen i media, materialismen og statusjaget til dagens foreldregenerasjon. 

Fotballen i fellesskap må drive med holdningsarbeid og helseopplysning, utvikling av pedagogiske aktivitetsledere og ikke flere klubber, akademier, trenere og foreldre med Champions Leauge-bilder i hodet når de skal lede organiserte treninger for den oppvoksne slekt. Aktivitetslederen i barnefotballen burde konsentrere seg om noen overordnende mål, som er mer pedagogisk rettet enn fotballfaglig: Stimuler til egen aktivitet, sørg for å skape lyst til å komme på neste trening og sørg for lysten til å fortsette neste år. Referansen er mestring, ikke Messi!

For det andre må vi skape trygge rammer for barna. La de operere i sin flytsone, men stimuler dem til å trene med kvalitet for å øke ferdighetene. Alt gjennom lek. For all del, ikke glem noen, se alle, på hver trening. I moderne fotball kommer det alltid noen på saftige løp bakfra, særlig de som må slite litt først, med å henge med de ”beste”.

For det tredje: Nå som Snåsamannen har bedt om fred fra publikum, er det umulig og forutsi hvilken 8-åring, 10-åring eller 12-åring som blir den neste landslagsspilleren. Det har blitt lagt ned betydelige forskningsmidler for å overvinne den utfordringen, men svaret har bare blitt en omformulering av ren logikk. Den som trener mest blir best. ”10 000-timersregelen” kalles det i fagkretser. Et enkelt regnestykke viser at hvis et barn trener 3 ganger i uka, 1,5 timer pr økt, 10 måneder i året, i 10 år, frem til senoiralderen, blir det 1800 timer.

Hvis noen finner på at hverdagen til barn skal overorganiseres og styres inn til en logistikkutfordring med enda flere faste tidspunkter og innkalle til fem treninger i uka, vil samme modell gi 3000 timer trening. I teorien er det knapt forskjell på disse tallene, men i praksis er det ”drepen” for overskudd og lyst til å klatre i trær eller sykle ned på banen for å spille litt mer fotball på fritiden. Målet er 10 000 timer! Hvor kommer resten fra? Jo, de må komme på eget initiativ, fra de som har overskudd og lyst, og som ikke er lei av å stå i kø på et akademi. 12-åringene til Barcelona trener tre ganger i uka, men jeg tror likevel at Xavi har 10 000 timer med seg i sekken.

Hva er det som kjennetegner de beste utøverne i sine grener verden over? På et eller annet tidspunkt knekker de en kode som ikke de andre i mengden gjør. Therese Johaug er knapt kretsmester i Østerdalen. Hun forteller om de tidlig utviklete, store nabojentene hun bare så ryggen til i løypa. Hun forteller om tryggheten fra foreldrene og hjemstedet hun slapp å flytte fra for å bli god. Hun snakker om lysten og leken ved å gå på ski. Nå er hun verdensmester! Ingen trenere eller akademier kan knekke koder på vegne av noen utøver. Det gjør de selv hvis de er trygge nok, har overskudd og motivasjon.

Denne debatten handler om de store linjene, om samfunnsutvikling, om voksnes videreføring av sunne verdier til barn, og om sosialantropologi.
Den handler ikke om fotballtekniske detaljer.

Stig Inge Bjørnebye, pappa og aktivitetsleder