Vegard Hansen på glattisen

12.11.2013

Her er en fotballtreners tanker om "vinterens fotball"

På glattisen

Fotball er min idrett. Sommeren min tid.  Vår og høst går også bra. Tidlig høst vel og merke. Før barfrost, minusgrader, snø og is. Og bandy.

Jeg forfrøs tærne på vakt på Sessvollmoen høsten 1991. Og i takt med stigende alder har blodforsyningen til enden av kroppen blitt stadig dårligere. Så jeg fryser. Fort, ofte og mye. Og jeg liker det ikke. Noe som fører til at jeg avskyr vinteren. Mer og mer. Nesten like intenst som baklengsmål, dårlige dommere og damer over tiden.

På meg virker det som om fotball og bandy har en del likheter. Jeg tror spillerne har mange av de samme genene. Likevel finnes det mennesker som frivillig velger den kalde lillebroren med krokkjepp og blærekatarr fremfor kortbukse og deilig ballspill i solen. I minus 15 holder de på. Med ull rund baut, dobbel stillongs og lue under hjelmen.

God bless.

Mjøndalen er et ganske lite sted med ganske mange kuldegrader. Store deler av året. Perfekte forhold for raringer med fetisj på røde øreflipper og neglsprett.

Jeg har aldri spilt bandy. Jeg har vært en del på glattisen, men aldri med så lang kølle i så kaldt vær. Jeg skjønner ikke helt hvordan spillet foregår heller. Det sklir 20 mann rundt på skøyter, ofte i store buer, tilsynelatende uten mål og mening. Jeg har problemer med å se ballen også, men plutselig ser det ut til at en av spillerne har funnet den. Og setter av gårde i en helvetes fart. Forbi den ene og den andre og den tredje. Motstanderne virker handlingslammet, selv om de har våpen i hånd og kniver under skoa.

Og hva i all verden er det de holder på med på corner? Kan de ikke bare legge inn som vanlige folk!?

Forsvarerne viser sympati med keeperen og holder ham med selskap en stakket stund. De ser ut som en gjeng dødsdømte som venter på kulene fra eksekusjonspelotongen.

Det er vel og bra å være sosiale, men dere må jo markere de som står på 16 meteren!

Men mannen i buret trenger sikkert litt omsorg. Han står der i kulda i all sin ensomhet, med tynne hansker og rim i håret. Og rett som det er kommer det en jævel med kølle. Som skyter. Alt han orker. En knallhard liten ball med oransje tråd rundt.

Med skøyter på bena er det ikke bare-bare å komme seg unna heller.

Bakglatt og blåmerker. Stakkars mann.

Keeperen min klager over ikke å se utgangen, eller at han hadde tyngden på feil bein. Da er det visst bare å gi opp. I bandy har keeperen tøffere utfordringer. Første bud er å holde seg i live. Ellers handler det vel mest om masse. Hvor stor del av målet klarer du å dekke. Blir man ikke truffet havner jo ballen i nettet før man rekker å løfte en finger.

Personlig ville jeg heller rotfylt samtlige jeksler, uten bedøvelse, enn å stå der som en levende skyteskive.

Jeg vet ikke om keepere blir rare av å stå der alene, eller om de ble plassert i mål fordi de var rare i utgangspunktet. Men en ting har jeg erfart. Bandykeepere er enda sprøere enn fotballkeepere.

Jeg har sett en bandykamp i mitt liv. Da klikka det for keeperen, Kenneth Lauritzen. Jeg vet ikke hva han ble forbanna på. Jeg er ikke sikker på om han visste det selv heller. Men det var mye banning og roping på vei ut. Her blir det bråk, tenkte jeg. Er pressen her?

Men nei da. Det var visst dagligdags at Kenneth ble utvist. Det var mer et spørsmål om tid.

Ozonlaget krymper. Temperaturen stiger. Kan det bety lysere tider for bandyfolket? La oss håpe det. For det ser moro ut å spille. Og det er stor interesse for bandy i Mjøndalen.

Jeg er fra Vikersund, et sted fullstendig blottet for bandyinteresse. Som dere skjønner. Men jeg følger med. Og gleder meg over alle brune seire.

I ærbødig respekt for de hardeste blant ballspillende menn: Lykke til med sesongen!

Fra en av pysene i hallen. 
Men jeg tror vi fortsetter som før.
Dere lever deres liv.
Jeg lever mitt.

Vegard Hansen, 
Mjøndalen Fotball.